Det passer seg ikke for Medinafolket eller ørkenaraberne omkring dem å bli tilbake når Guds sendebud drar ut, og heller ikke å sette hensynet til seg selv fremfor ham. Dette fordi verken tørst, strabaser eller sult vil ramme dem for Guds sak, og heller ikke skal de ta skritt som opphisser de vantro, eller skades av en fiende uten at dette godskrives dem som fortjenstfull sak. Gud lar ikke deres lønn gå tapt som handler vel.