De er de som kommer Allah i hu stående (innbegrepet av underdanighet) og sittende (som inkarnasjon av ærefrykt) og snur på seg (grepet av lengsel), og som funderer dypt over skapelsen av himlene og jorden (over glansen av Hans overhøyhet og vakkerhet som utfører alt i den). (Så roper de ut av herligheten av å ha blitt kjent med innsikten om Ham:) «Å, Herren vår! Du har ikke skapt alt dette uten noen visdom og plan. Du er helligere (enn å ha noen mangel og være tvunget til noe)! Bevar oss for helvetes pine.